Å være kalt, betyr at noen kaller. Kallet har sitt utgangspunkt i at Gud, som har gitt oss livet, også kaller oss til å leve for Ham.

Bibelen er full av kallshistorier. Profeten Jeremia er bare én av dem. «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg -» (Jer. 1,5).

Det er kristen tro at alle døpte er kalt til et liv i Jesu Kristi etterfølgelse, men noen mottar et særlig kall til å leve denne etterfølgelsen i en spesiell tjeneste i Kirken; som prest eller diakon, eller i ordenslivet.

Hvordan vet man at man har et kall? Det er Gud som kaller, Han som har initiativet. Gud er ikke påtrengende når Han kaller, men Han er utholdende. Kallet kan være der som en dragning, en uro, en uvisshet, eller en lengsel, et sterkt ønske. Det kan være et spørsmål som ubedt trenger seg på, kommer tilbake, og som man til sist må søke svar på. Ofte vil det være avklarende å snakke med en prest, en ordenssøster eller -bror som selv har erfart å bli kalt.

Jeremia protesterer når Herren kaller og sier at han er for ung og ikke er flink nok til det Gud vil ham. Men Herren Gud sier til ham: «Si ikke at du er for ung! Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg, skal du tale. Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg (…) Se, jeg legger mine ord i din munn.» (Jer. 1, 7-8.9b)

Kriterier Generelt kan vi si at en person som ønsker å gå i kloster må ha god helse og ha nådd en viss modenhet. Ofte vil ordenssamfunnene legge vekt på at kandidaten har fullført en utdannelse og /eller har arbeidslivserfaring. Og man må være fri til å engasjere seg.

Det er Gud som kaller, og Kirken som bekrefter kallet. Gud kaller hvem Han vil til hva Han vil, og det kan være like uforståelig for den som mottar kallet som for omgivelsene. Det endelige svaret på om man har et kall, får man når man blir godtatt av et kloster, et ordenssamfunn, eller – for dem som har kall til prest eller diakon – av den lokale biskop.