Ordensliv - før og nå

Vi bringer her en artikkel som sto på trykk i kirkebladet Broen 5/09. Den sier litt om utviklingen i ordenslivet i Norge i dag.
 
I Broen 4/09 hadde vi gleden av å presentere fem løfteavleggelser i ulike klostre og kongregasjoner i Norge. I dette nummeret, (5/09), rapporterer vi om to nye klostre som er tatt i bruk: Birgittasenteret på Tiller og Munkeby Mariakloster, begge i Trondheim stift. I tillegg nyheten om at fem unge vietnamesiske kvinner har begynt som postulanter hos St. Josephsøstrene.
 
I Norge har vi sett fremveksten av omkring 10 nye fellesskap og klostergrunnleggelser de siste 20 år. Omtrent like mange som i de første 80 år av Den katolske kirkes nyere historie i Norge. Ordenslivet blomstrer med andre ord. Allikevel vil katolikker med en viss fartstid ha registrert at søstrene i det store og hele er fraværende der hvor de før var merkbart nærværende – i menighetene først og fremst. Sykehus er stengt, barnehager lagt ned, skolene drives av legfolk. Søstrene er borte.

 
DETTE HAR SKJEDD i løpet av de siste 40 år, og i denne tiden har også enkelte søsterfellesskap stengt dørene i Norge. Og det er søstre som ser at deres kongregasjon dør ut med dem selv. Men det de har gitt, er ikke bortkastet, det de har sådd bærer frukt inn i en fremtid som ingen av oss kan overskue. Slik er det i dag søstre av Det hellige kors, Moder Teresa-søstre og Augustinerkorherrer i Franciskus Xaverius-søstrenes gamle hus i Hønefoss og Bergen. Det vokser og gror i jorden de har pløyd. Og mens søstrene i Norge på 1800- og første halvdel av 1900-tallet kom fra katolske kjerneområder i Europa, kommer de i dag ofte fra andre kontinenter. Ca halvparten av kommunitetene i Norge i dag utgjøres av søstre fra Asia: Filippinene, Vietnam, India, Indonesia – og Amerika: både nord og sør.
 
Munkeby Mariakloster utmerker seg ved både å være et mannskloster og ved å være en europeisk grunnleggelse. Det siste er minst like oppsiktsvekkende som at munkene kommer fra Citeaux, cisterciensernes moderkloster i Frankrike, og at det er klosterets første grunnleggelse på 400 år. 
 
DER ER KONjUNKTURER I ORDENSLIVET som i samfunnet for øvrig. Det har alltid gått i bølger. Og det later til at en utstrakt individualisme og materialisme ikke akkurat virker kallsfremmende. Men klosterlivet trengs. Både det skjulte og det mer synlige. Om det noen ganger har vært sosiale behov som førte til opprettelsen av søsterkongregasjoner, så er det i vår del av verden i dag primært de åndelige behov som er påtrengende. Å gi søkende mennesker rom for et møte med Gud, antyde en retning for mennesker som savner mål og mening i tilværelsen, formulere et svar på vår tids utfordringer; åndelig, sosialt, vitenskapelig. Det er liv i kloster- og ordenslivet i Norge. Unge mennesker trekkes til kallsretretter og frivillig arbeide i klostre. Klosterlivet har en fremtid. Det spiller en viktig rolle i Kirkens liv, og da ikke som billig (helst gratis) arbeidskraft, men som åndelig kraft, den kraft som holder i gang Kirkens bønn, selve Kirkens pulsslag, og vitner om et liv hvor troen har første plass, hvor livet i fellesskap setter prioriteringene; fellesskap som peker ut over seg selv, fellesskap som viser at det er mulig å leve sammen på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer.
 
VI TRENGER unge kvinner og menn som våger å stille sine liv totalt i Kristi tjeneste, åpne og uredde mennesker som ved sitt vitnesbyrd gir menneskene i vår del av verden det de mest av alt trenger – glede og håp. Vi trenger levende vitnesbyrd om friheten og gleden i Kristus. Og dette er ikke kun en jobb for ”unge” i ordenslivet. Ingenting er så flott som gamle søstre og brødre som etter et helt liv i for Gud og medmennesker vitner om det med glede og frimodighet.
 
Hver første fredag i måneden bes det om kall til preste- og ordensliv i våre kirker. Foren dere i bønnen!
-Sr. Anne Bente Hadland OP