Søsterlandskap i forandring

SØSTERLANDSKAP I FORANDRING
Som tidligere nevnt har "Søsterrådet" gjenoppstått, og SKON (Sekretariatet for kvinnelige ordenssamfunn i Norge) er gått over i historien. Det har skjedd mye på klosterfronten i Norge de senere år, og de gamle strukturene var ikke hensiktsmessige.
På landsbasis har antall søstre gått drastisk tilbake, og noen ordensfellesskap, Jesu Små Søstre og Antoniussøstrene ,har forlatt Norge for godt. I 1993 var det 219 søstre i Norge, i 2000 190, i 2005 167, i dag er det 134. Samtidig har vi fått 7 nye grunnleggelser de siste 20 årene, og det er for tiden 10 unge kvinner som er under utdannelse (noviser, første løfter) hos Birgittasøstrene, Elisabethsøstrene, Karmel, Tautra, Lunden, Det hellige kors av Quy Nhon og Nha Trang. I tillegg er det 13 postulanter hvorav 8 er vietnamesiske kvinner som St. Josephsøstrene har tatt imot.
Det samlede antall søstre går ned, men klosterlivet er i vekst. Hvordan henger det sammen?
Løfter vi blikket ut over Norges grenser, men begrenset til Europa, ser vi klare tendenser. Europa var frem til midten av 1900-tallet ordenslivets sentrum, en utklekkingsanstalt for misjonærer som ble sendt ut over hele verden. Også til Norge. Nederland og Tyskland var de største leverandørene av prester og søstre til Norge like frem til 1960-70-årene. Fra midten av 1950-tallet og frem til ca 1980 gikk antallet kall drastisk ned og mange forlot også tjenesten.
Årsakene til nedgangen i ordenslivet i Europa er komplekse og lar seg ikke redusere til en enkelt hendelse, som Det annet vatikankonsil eller 1968 for den del. For det første alderdommen som preger en del av våre fellsskap. Den europeiske befolkning er i stigende grad en aldrende befolkning, og det er en tendens som fortsetter. I 2005 var det 280 millioner katolikker i Europa, men tallet er synkende. Det fødes færre barn, færre av dem blir døpt, og kristendommen i det som en gang var "kristenheten" er i dag bare én av flere religioner. Blir det færre kristne, er det også færre kall til klosterliv. Og når søstrene blir færre og forsvinner ut av syne, hvem skal da vite at det er et alternativ? Det er ingenting i denne utviklingen som burde overraske oss. Ulike tendenser, politisk og sosialt, har også bidratt til dette. Dessuten endringer i religiøsiteten; mennesker klarer seg i økende grad uten Gud selv om interessen for "det åndelige" på ingen måte synes å avta.
Det er et karakteristisk trekk ved ordenslivet i Europa at stadig flere unge kvinner og menn fra andre kontinenter tar del i det. De kommer ofte for å studere, men også for å gi en hånd der det trengs. For å ta Frankrike som eksempel: per i dag er det drøye 2000 franske misjonærer i tradisjonelle misjonsland, mens det i Frankrike selv er mer enn 4000 misjonærer fra disse landene - Vietnam, Afrika, India... Denne globaliseringen av ordenslivet ser vi også i Norge. De siste grunnleggelsene kommer fra Filippinene, Vietnam, USA, og tradisjonelle europeiske kongregasjoner som f.eks. Karl Borromeussøstrene er nå representert ved indonesiske søstre. Birgittasøstrene og Moder Teresas søstre lever i internasjonale fellesskap, her er Mexico, India, Polen, Italia, Frankrike, Kenya representert. De vietnamesiske søstrene som har grunnlagt på Hønefoss skal også grunnlegge i Bergen, og da i samarbeide med Fransiskus Xaverius-søstrene. De skal utgjøre ett fellesskap på Marias Minde og etablere sin egen virksomhet der. Mange av dem som inntrer i Norge kommer fra andre land. Mest iøynefallende er nok St. Josephsøstrenes prosjekt: 7 postulanter og 1 kandidat fra Vietnam. Fem postulanter prøver for tiden ut sine kall tre andre steder, de kommer fra Norge (2), Polen (2), og Kina (1).  
Ordenslivet har alltid vært et speilbilde på kirken og samfunnet. Det gjelder også for Norges vedkommende. Norge er allikevel et unntak i det store bildet. Også her har antallet ordenssøstre gått tilbake, men samtidig har vi altså hatt hele 7 grunnleggelser i løpet av de siste 20 årene. Det som preger utviklingen hos oss er at antallet monastiske kall er på vei oppover. De utgjorde 13 % i 1993, 19 % i 2000, 22% i 2005, til 28 % i dag, fordelt på de fire klostrene i monastisk tradisjon i Norge - Lunden, Karmel, Tautra, Klarissene. Antallet apostoliske søstre vil fortsatt synke, men også der er det kall, selvom antallet nye kall ikke er like stort som avgangen.
For noen fellesskap er verket fullbragt, og de dør ut. Utfordringen idag er imidlertid ikke primært gamle og syke søstre, og klostre som skal lukkes, men mennesker som er villige til, med lidenskap, å snakke om Gud så verden kan forstå og komme til tro. Det som trengs er steder som er åpne for mennesker som søker Gud, og mennesker som ser seg selv som redskaper for evangelisering - overalt og i alle situasjoner. Det viktigste er å gi Gud til verden og bære verden frem for Gud. Søstrenes rolle er på langt nær utspilt.