Om klosterliv

Kristne har til alle tider vært opptatt av å finne måter å leve sitt kristne kall. De har søkt å finne ut hvordan de best skulle kunne leve i samsvar med sin tro. Dette har de gjort utifra den overbevisning at troen har konsekvenser for deres liv og livsførsel. Klosterlivet har vokst frem som ett av svarene på en slik søken. Det er imidlertid ikke tale om noen katolsk spesialitet, det er ikke en gang et spesifikt kristent fenomen. De fleste store åpenbaringsreligioner har eller har hatt former for klosterliv. Denne livsformen er bestandig et uttrykk for et intensivt religiøst engasjement i en organisert form. De ytre kjennetegnene er ofte de samme: et regelmessig liv levd i fellesskap med vekt på bønn, stillhet, nøysomhet, sølibat og ofte også underordning under en åndelig leder. Det som skiller det kristne klosterliv fra andre religioners, er det overordnede ideal for valg av denne livsform; nemlig at det skal være et liv i Jesu Kristi etterfølgelse. Et liv hvor Jesu eget liv er rettesnoren. Vi kjenner ikke til noen absolutt begynnelse når det gjelder klosterliv på kristen grunn. Idéen om å leve sammen i fellesskap, både åndelig og materielt, finner vi imidlertid i beskrivelsen av det første kristne samfunn, apostelmenigheten i Jerusalem. I Apostlenes gjerninger leser vi at de troende "hadde alt felles; sitt gods og sine eiendommer solgte de og delte ut til alle, etter hver enkelts behov. Dag ut, dag inn samlet de seg i sluttet flokk i templet, og rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid sammen." Og i 1. Korinterbrev leser vi om menn og kvinner som hadde valgt å leve ugift for fullt ut å kunne vie seg til et liv i Guds og medmenneskers tjeneste. Det kristne klosterlivet har antatt mange ulike former opp gjennom snart to tusen år, noen klostersamfunn har dødd ut, andre er kommet til. Hver orden eller ordenssamfunn har en særlig profil som følge av den tid de er oppstått i og de behov - sosiale som åndelige - som har ført til fremveksten av dem. Det avtegner seg tre hovedlinjer i denne tradisjonen: den monastiske, den apostoliske og den sosiale. Alle finnes fra starten, men ulike tider og ulike behov har ført til at snart en retning har dominert, snart en annen. (Egentlig skal uttrykket "kloster" fortrinnsvis brukes i forbindelse monastisk ordensliv, noe som gjelder også for betegnelsene "munk" og "nonne". Her i landet er det imidlertid helt vanlig å bruke disse betegnelsene om alt ordensliv, noe vi også gjør i denne teksten.) Gjennom det første årtusen var det den monastiske livsformen som dominerte. Klostrene ble en "motvekt" til verden, ofte anlagt i stille, tilbaketrukne omgivelser. Men disse klostrene blir også ofte kombinert med skoler, herberger, hospitaler. De blir viktige samlingsplasser i Kirken. I senmiddelalderen finner vi et nytt mønster hvor forkynnelsen står i sentrum. Man søker ikke ensomheten, men tvert imot menneskene der de er. Ofte taler man om et "vita mixta" ("blandet liv"): det monastiske livsideal i forening med et utadrettet liv - kontemplasjon (dvs. stille bønn og betraktning) og aksjon i forening. Det apostoliske livet står i evangeliseringens og misjonens tjeneste. Reformasjonen og senere den franske revolusjon skulle virke ødeleggende og nedbrytende på klostervirksomheten; reformasjonen ved at klostervesenet ble avskaffet i reformerte og protestantiske områder, den franske revolusjon fordi den ikke anerkjente kirkens suverenitet på egne områder, og stengte klostre og opphevet kloster- og presteløfter. Senere ut på 1800-tallet blir allikevel den kirkelige virksomhet som kan regnes for å være samfunnsnyttig, godkjent. 1800-tallet kan nærmest som en følge av dette vise til nye former for klosterliv. Nå grunnlegges en rekke forskjellige kongregasjoner som hovedsakelig retter seg mot å avhjelpe sosial nød. I løpet av det 20. århundre har nye former for klosterliv vokst frem. Det dreier seg ofte om grupper som kombinerer tradisjonelle elementer i klosterlivet (som fellesliv og fellesbønn) med mer nyskapende ting (som f.eks. at flertallet av medlemmene deltar i vanlig yrkesliv). Klosterliv i Norge I middelalderens Norge var klosterlivet rikt representert. Det forsvant med Reformasjonen, men kom tilbake med Den katolske kirkes tilbakekomst midt på 1800-tallet. Da var det først den sosiale typen klosterliv som var representert. Søstrene åpnet sykehus fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord, og spilte en viktig rolle i utviklingen av det moderne sykehusvesen i Norge. Internt i Den katolske kirke var de viktige for menighetslivet, og utad i samfunnet var det først og fremst deres fortjeneste at Den katolske kirke etter hvert ble akseptert og kjent. I det 20. århundre er det andre typer klosterliv som har gjort seg gjeldende. Slik situasjonen er i dag, er det den monastiske tradisjonen som er i sterkest fremgang med flere nye grunnleggelser. Noen klosterfellesskap har flere enn ett hus i Norge. I praksis er det gjerne vanskelig å sette klare grenser mellom de ulike hovedtradisjonene i klosterlivet. Søstrene og brødrenes liv er ofte preget av elementer fra flere tradisjoner og det finnes et utall "blandingsformer." Klostrenes hovedoppgave kan, uansett de mange forskjellene, enkelt sammenfattes som evangelisering: gjennom bønn, ord og gjerning, på mange forskjellige måter, bidra til at Jesu Kristi evangelium - det glade budskap i hele dets rikdom - skal komme til uttrykk og nå mennesker i vår åndelig sett fattige verden. © Informasjonstjenesten, OKB – revidert oktober 2009